motivasjon

Det er 5 uker siden operasjonen,

 - har ikke fått igjen følelsen i hodet så det

kjennes veldig rart å skal "klø" meg i hodebunnen.

Jeg har vært ute og gått turer, kjørt bil på korte distanser

og jeg har hatt lillemor hjemme hos meg i noen dager.

De dagene jeg kjenner meg i god form gjør jeg litt

mer ut av dagen, men så kommer bøtta rett i fleisen helt plutselig.

Dette er noe jeg må prøve ta hensyn til - og jeg prøver så godt jeg kan - 

men ikke alltid like enkelt!

I går kjørte jeg helt til byen og parkerte i et parkeringshus - HJELP!

Det gikk bra...svettet bare litt.

Slike ting er blitt mine utfordringer og det er så merkelig,

kroppen reagerer som den vil, som om den sier i fra at dette er det lenge siden

du har gjort, så dette er litt skummelt.

Er jo ikke skummelt i det hele tatt, men kroppen svetter.

Dette er jeg ikke helt forberedt på, at jeg ikke klarer å kontrollere kroppen min.

Vanskelig å akseptere..men jeg jobber med meg selv.

Jeg møtte ei venninne fra Levanger på en kafè 

det ble ikke lange stunden, kroppen sa i fra igjen...

Hodet ble veldig tungt og det dunket skikkelig.

Men vi fikk pratet og koste oss veldig alikevel -

og det vil bli flere kafèturer senere ;)

Denne kule klokka bestilte jeg i butikken til venninna mi,

sommergave til meg selv!!

Den hadde hun med seg i går...

LOVE IT!

Da jeg kom hjem var det bare å legge seg 

og prøve å få opp energien igjen.

I dag har jeg fått trent litt,

det ble bare en halv time men det er faktisk helt ok akkurat nå.

Deilig å få kjenne på pulsen og at det er greit at den øker,

blir litt svimmel og må ta små pauser.

Men nå er jeg jo helt i startfasen og det kjennes ut som at jeg har 

røkt 60 sigaretter, så tung er jeg i kroppen og så tungpustet er jeg.

Helt utrolig hvor sliten og slapp jeg er blitt på 5 uker,

dette er normalt etter en slik operasjon.

Derfor er rehabiliteringsperioden etterpå ganske lang også,

samtidig som at hjernen skal komme i form igjen.

Min spreke venninne Marita "sitter" på min skulder og heier på meg 

når jeg prøver å trene - det hjelper på min motivasjon :)

Her er det ikke noen "styggen på ryggen"

som onklP synger om!

oppvarming + knebøy og rockering

Jeg er så flink!

Er også ute og går, det blir lengre turer etterhvert.

Nå er det en god kopp te til belønning,

det regner/sludder ute og da er det ekstra deilig med innekos.

I morgen kommer denne prinsessen

hjem til mamman sin igjen

hun er så flink til å være med å gå tur,

frister med sjokolade så er det utrolig hva som er gøy :)

Ha en fin dag,

nyt den!

meningen med livet er å være levende..

Jeg har vært sykemeldt siden 1.januar.

Gledet meg veldig til en deilig juleferie sammen med barna mine, nyte late dager og spise god mat.

Men nei da, slik skulle det ikke bli.

Jeg hadde den verste juleferien hvor jeg var skikkelig syk - "manneinfluensa" - 

hvor utfallet til slutt ble at jeg besvimte. 

Jeg var utmattet og hadde ikke fått nok energi tilbake i kroppen etter mange dager liggende i senga. 

Det å besvime flere ganger og bli så forslått ble avgjørende 

for at jeg dro til legevakta for å få sjekket evt brudd i ansiktet.

Det ble tatt CT av hodet - 2 ganger - alt var i orden, ingen brudd, 

bare en veldig kraftig hjernerystelse.

Sjokket kom da en lege ville snakke med meg pga et tilfeldig funn de hadde sett i 

 CT-undersøkelse nr 2, der det også ble brukt kontrastveske.

De hadde funnet en utposning på hovedpulsåra i hjernen, på høyre side.

En utposning på 8 mm som er ganske stort.

Jeg ble innlagt for å ta flere undersøkelser og fikk dra hjem etter 2 dager 

da det ikke ble påvist noen blødning fra utposninga. 

Jeg fikk beskjed om å dra hjem for å vente på innkallelse til MR-undersøkelse 

og for å bli frisk fra hjernerystelsen og influensaen.

Det var veldig lang tid å gå å vente på et brev fra sykehuset.

30.januar var jeg på MR og måtte vente enda en gang på en ny innkallelse fra sykehuset 

for å få snakke med en hjernekirurg om hva som skulle gjøres med utposninga.

I mellomtiden var det bare å ta det med ro, være mest mulig sammen med barna mine 

og prøve å ikke tenke for mye på hva utfallet kom til å bli...

Enklere sagt enn gjort...verste ventetiden jeg har vært med på.

Men for barna mine måtte jeg være den sterke mamman som jeg alltid har vært.

Det har hjulpet meg mye - men prisen av å være så sterk kommer vel en dag senere.

Fredag 13. februar var jeg på samtale med en hjernekirurg som var veldig hyggelig og rett på sak.

Jeg måtte gjennom en åpen hjerneoperasjon for å få gjort noe med denne utposninga.

Fordi jeg ville det selv så fortalte han meg detaljert hvordan en slik type operasjon forløp 

og risiko osv. Jeg ville vite alt.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte der jeg satt - hørte egentlig bare at kirurgen snakket i vei 

og at jeg nikket samtykkende til en slik operasjon.

Gikk ut fra sykehuset etterpå og tenkte at nå må jeg være sterkere enn noen gang....

For barna mine, for meg selv, for familien min og for vennene mine!

Jeg som egentlig ikke har tid til dette fordi jeg må organisere jobb, barn,  

og alt som må gjøres i hverdagen som alenemamma.

HALLO du frøken, våkne opp, du skal tross alt gjennom en hjerneoperasjon!!

Litt vanskelig å snu om oppi topplokket, men jeg hadde faktisk ikke noe valg..

11.mars ble jeg innlagt for å få utført operasjonen.

Jeg ble liggende 4 dager på sykehuset etterpå - dager som gikk med i evig rus av smertestillende.

Deilig!!

På den avdelinga jeg lå var det pasienter på 70-80 år---

og meg på 41.

Da jeg ble utskrevet fikk jeg være hjemme hos mine foreldre,

for å bli bortskjemt og dullet med.

Jeg har fått livet i gave, dette kunne ha gått himmelveien

(håper jeg kommer til himmelen iallefall)

hvis ikke denne utposninga tilfeldig ble oppdaget.

Nå vil jeg ikke ha noen medlidenhet fordi jeg skriver dette,

rastløsheten min og at tålmodighet er en dyd, har jeg absolutt fått kjenne på
og kjenner fremdeles på hver dag...
Jeg som tidligere ikke har hatt "tid" til å være i ro, alltid noe som skulle vært gjort
 og alltid hatt mange jern i ilden - må plutselig ta det med ro og begrense meg.
Det er ikke så veldig enkelt..

Jeg er oppegående og hele kroppen virker som den skal, men er veldig redusert - ennå.
De som kjenner meg vet at ingenting stopper meg :) 

Jeg prøver hver dag nye utfordringer for å se hva jeg tåler.

Noen dager er bedre enn andre dager og slik kommer det vel til å bli i veldig lang tid fremover.
Jeg tar tiden til hjelp og vet at jeg skal tilbake i jobb og tilbake til det livet jeg hadde før.
Men jeg kommer til å sette livet mitt og ting i et annet perspektiv.

Jeg vil at dere som leser dette skal få en tankevekker på at livet er skjørt 

og at det plutselig kan komme noe uforutsett som gjør at 

livet, hverdagen og jobbhverdagen blir snudd på hodet. 

Ikke ta det for gitt at alt kommer til å gå på skinner, 

i mange tilfeller går alt på skinner og livet er en dans på roser.
Nyt det...men ha det i bakhodet at visse ting i livet er mer viktig enn noe annet.

Ikke ta livet for gitt.

Mine dyrebare barn, familie og venner er viktigst for meg....
og jeg har mange som hjelper meg i hverdagen jeg har nå.
Pappan til lillemor har vært enestående i denne tiden, takk til han også :)

Jeg har så morsomme barn med utrolig bra humor!!

GOD HELG!